I 2010 bestemte vi oss for å tilbringe overgangen til det nye året på ei hytte. Vi valgte Grønknutkoia, delvis fordi området ikke er så mye besøkt.
Vi tok bussen til Solli den 30. desember. Vi skulle ønsket at bussen gikk litt tidligere på dagen, men tenkte at det skulle gå bra. Ikke så lang tid etter at vi hadde gått av bussen og lette etter riktig vei innså vi at vi ikke kom til å ha dagslyset på vår side hele denne turen. Vi innså også at vi ikke hadde studert kartet veldig nøye på forhånd. (Som en digresjon vil jeg legge til at jeg ofte synes de vanskeligste navigeringene er i grenselandet mellom bebyggelse og utmark. Når man først er i marka er det som regel greit, men før det må man prøve å finne ut hvor stiene starter, og forsere diverse veier, gårdstun, enger og gjerder. Som regel uten tydelig skilting.) Vi kom oss uansett avgårde i riktig retning.
Vi klarte dog ikke å holde oss på riktig vei veldig lenge. For det første stemmer ikke DNTs turkart over Holleia helt overens med Tranby ILs oppkjørte (scooterspor) løyper. Når de evt. ikke er kjørt opp er det vanskelig å se noen merkinger, og det var ikke mange skilt. Etter noen omveier kom til slutt frem via Skalpelivatnet. Vi fulgte så blå merking (sommersti) inn til koia. Dette var bratt og anbefales ikke på vinterstid. Jeg tror vi brukte 6-7 timer før vi ankom hytta klokka halv elleve på kvelden.
Alle våre drikkeflasker hadde frosset og vi var kalde, sultne og slitne da vi kom fram. Synet av hytta desto herligere. Inne i hytta var det -7 grader, så det første vi gjorde var å tenne opp. I slike situasjoner er det ekstra godt at de forrige besøkende hadde gjort klart ildstedet, som de bør. Det var deilig å spise finnbiff og legge seg på stuegolvet foran peisen.
Neste dag hadde vi tenkt å gå videre til Hovinkoia, men bestemte oss for å ta en hviledag i stedet. I tillegg hadde jeg mista hyttenøkkelen i snøen etter at jeg låste opp hyttedøra. Vi fikk den tilbake til slutt, etter å ha tint vannet vårt fra strategisk plassert snø en god tid. Denne dagen kom et til par til hytta, som nå var varm og god. De var høflige og trivelige folk, men var litt gniene på vedfyringen, noe som røykla litt. Selv om de ikke sa noe, var de muligens også litt skuffet over å ikke få hytta for seg selv. Denne dagen hadde flott vær, så vi gikk en liten dagstur på ski, der vi sjekket ut hvilken løype vi kunne ta neste dag. Selve nyttårsaften gikk rolig for seg med raketter i det fjerne.
Neste dag gikk vi til Sokna og startet igjen på blå sti. Denne var mye greiere og kan gås uoppkjørt på ski med bare små utfordringer. Jeg bøyde min splitter nye skistav, men det var ikke løypens feil. Etter Kovahøl går resten av løypa på Skalpelivegen helt opp til siste T-kryss før riksvei 7. Siste oppkjørte del førte oss så litt lenger vest enn Bjørke (og Solheim). Det er omtrent bare nedover og vi brukte ca. 3 timer.
Jeg tok opp tilbaketuren med mobilen min:
Det hadde trolig vært enklere å gått denne løypa den andre veien også.
Lærdommer: Sjekk om løyper er oppkjørt på forhånd. Ha med lett tilgjengelig mat i tilfelle problemer.
Jakten på gullnøkkelen 